Bokmålsordboka
coitus, koitus
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en coitus | coitusen | coituser | coitusene |
| en koitus | koitusen | koituser | koitusene |
Uttale
koˊitusOpphav
fra latin , av coire ‘gå sammen’Betydning og bruk
Faste uttrykk
- coitus interruptusavbrutt samleie